21 november 2006

En vei mellom to grinder

Veien var blitt dårligere, ingen tvil om det. Hele høsten hadde løv samlet seg i hauger, og greiner lå nedblåst på kryss og tvers over veien som gikk mellom de to nabogårdene. For å komme seg frem mellom dem nå, måtte man foreta et aldri så lite hekkeløp, men man gjorde det da. Det var nemlig langt til andre folk, og gårdbrukerene var gjensidig avhengige av det de kunne bytte til seg av varer, utstyr og tjenester fra nabogarden. De brukte faktisk enhver anledning til å møtes og slå av en prat, for livet på en bygdegård kan bli ensomt.

Veien hadde opprinnelig blitt laget som en sommervei, så da høstregnet satte inn for fullt måtte ferdselen bli betraktelig redusert. De to bøndene gjorde det de kunne for å holde veien ryddig, men måtte begrense bruken til en og annen tur når det var helt nødvendig. Etter et ekstra stort regnskyll midt om høsten raste faktisk en del av veien ut, og man måtte bygge den provisorisk opp igjen med store steinblokker. Dette la nå en del begrensninger på hvor store lass man kunne ta med seg hver gang. Begge bøndene så med skepsis fremover mot vinteren. Hvordan skulle det gå når snøen la seg?

Det gikk nå lenger og lenger tid mellom hver gang de møttes, og de gode pratene de hadde hatt på sensommeren virket nå veldig langt borte. Den ene bonden hadde fått det veldig travelt med vedlikehold på gården sin, og han kunne ikke lenger bruke tid på å vedlikeholde veien. Den andre bonden visste ikke hvordan han kunne hjelpe naboen, og slet seg nå ut på å holde ved like veien alene. De så seg derfor tvunget til å stenge veien, og markerte det tydelig ved å sette opp en kraftig grind i hver ende.

Sørbonden som ikke hadde det så travelt fikk nå veldig god tid, og gikk mye å grublet og funderte. Han visste at det ville bli en hard vinter nå som de ikke lenger kunne dele på forrådet. Han savnet dessuten den gode kontakten de hadde når de møttes. Ofte var han borte og rugget på grinda, og lurte på om han burde gjøre et nytt forsøk på å fikse veien. Han visste imidlertid at han alene ikke kunne holde oppe en vintervei, og han var ganske sikker på at nordbonden ville holde grinda si stengt til han hadde bedre tid. Sørbonden trakk seg da innomhus, og satte seg heller fore å fikse forefallende arbeid på egen gård.

Og snøen la seg som et tykt teppe over veien mellom de to gårdene, og etter hvert kunne man ikke en gang se hvor den hadde snodd seg gjennom landskapet. Med tiden forsvinner den til og med ut av minnet, og man tenker ikke mer på den. Hadde den vært der i det hele tatt? Frost og kulde kan herje fælt. Grunnvollen blir ustabil av frostspreng, dekket sprekker opp, og når vårflommen kommer kan hele veipartier skylles bort. Dersom veien ikke er sterk nok blir den aldri farbar igjen.

Men sørbonden tenkte, at kanskje en gang, når vårsola nok en gang sender varme, livgivende stråler over landskapet, og dersom veien har vist seg å være værbestandig og sterk nok. Kanskje da, at nordbonden har fått ryddet opp på egen gård, og da tar seg en tur bort til grinda si, rugger litt på den, og lurer på om han skal ta seg en tur sørover til naboen for en kaffekopp, og en drøs. Da skal han i alle fall finne at grinda i sør...står åpen.

Ingen kommentarer: