10 januar 2007

Tanker i natten



På en feltseng i Kongo gråter en tolvåring stille for seg selv. Ved sengeposten ligger et russisk maskingevær, en machete og noen magasiner. Dagene er uten tanker. De fylles og fortæres av vold, blod og ordrer...og frykten...hele tiden den nagende, tærende frykten. Om natten tar minnene ham igjen. Han ser bilder...fryktelige bilder! Han ser en eldre kvinne med sønderrevet skjørt og opphugget kropp. Han ser den ugjenkjennelige kroppen til en liten gutt, og en eldre jente som løper fra soldater i dødsangst. Soldatene ler. Hvem er disse menneskene? Hvor er ansiktene? Hvorfor kan han ikke se ansiktene? Alt er en tåke. Han føler sinne, angst....og sorg. Hvorfor føler han sorg? Han aner at han kjenner disse menneskene, men vil ikke vite...tør ikke vite. Med natten kommer mørket, og med mørket kommer minnene, og tårene...men aldri søvnen...aldri søvnen...

På et skittent rom i St.Petersburg lukker en middelaldrende mann døren igjen bak seg. Tilbake på fjærmadrassen ligger en naken kvinne sammenkrøket mellom uredde sengeklær. På bordet ligger noen rubler. Det vil si, hun minner om en kvinne. Under flere lag med mascara, rouge og leppestift gjemmer en sliten, femten år gammel jente på skammen sin. Luften i rommet damper av kjønn, fyll og gammel svette. Jenta gjør ingen forsøk på å dekke seg til. Hun kikker rett foran seg...ser gjennom veggen...til en annen leilighet...en tidligere leilighet. Hun ser en eldre kvinne sitte gråtende ved kaminen. Et vagt minne om en hun kalte mor vekker noe inne i henne. Hun ser nøyere på kvinnen. Hun er opphovnet i ansiktet, og full av blåmerker. Hun strekker ut hånden for å ta på henne... stryke henne. I døråpningen dukker det opp en mann... i hånden holder han en nesten tom flaske... far... navnet klinger hult og kaldt. Mannen løsner beltet, åpner buksesmekken, og kommer mot henne. En hard hånd skyter frem, og hun aner at hun snur seg og løper...
Hun våkner fra dagdrømmen med et rykk. Hun er tilbake i rommet sitt. Hun reiser seg fort og skyller ansiktet. Hun glir inn i det korte, trange skjørtet og den glorete blusen med flekker. Hun presser fort rublene inn under madrassen, tar et blikk i speilet og setter kursen mot døren. Lyden av stilletthælene henger forsvinner snart ut på gata...

På en seng av papp i Bucuresti kikker en gutt tomt ut i mørket. Han puster tungt inn i en pose. Hodet er tungt...det svømmer. Den kvalmende, drepende stanken fra kloakken forsvinner helt ut i kanten av bevisstheten hans. Sansene sløves og han kan flykte...flykte fra dagens jakt på mat, tigging, stjeling og juling. Så godt å slippe...slippe kulden, slippe sulten, slippe skammen, angsten og smerten...bare for en stund. Alt svømmer. Limet i posen fjerner sakte alle referanser. Taket om posen blir slakkere, øyelokkene blir tunge og glir sakte igjen, pusten blir mer regelmessig... i øyekroken vokser det en enslig tåre.

I den brede dobbeltsengen min kaster jeg meg urolig fra side til side. Jeg skulle nok ikke tatt det siste pizzastykket før jeg la meg, men det var nå ikke bra å la det ligge igjen heller. Jeg motarbeider hardt et surt oppstøt i halsen, og tenker på salget som begynner i morgen. Er det rett av meg å bytte den jakken jeg fikk av mor og far? Det var jo en gave, men jeg kan jo ikke fordra røde klær. Det burde de visst. Og den satt jo ikke akkurat som et skudd heller da. Jeg kan bytte til meg to bukser for den jakken der. Mor forstår det helt sikkert . Jeg trenger jo ikke den jakken en gang. De kunne jo ha tenkt seg litt bedre om! Herregud, så varmt det er under denne dyna! Dette orker jeg ikke. Jeg får stå opp og ta meg et glass vann. Æsj, nå kommer jeg til å være sliten og gretten i hele morgen...

02 januar 2007

En sommervandring i Jotunheimen

Det var i sommerferien min for noen år tilbake at jeg la ut fra Eidsbugarden ved Bygdin, med det for øyet å ta meg inn til den koselige selvbetjeningshytta Olavsbu i Rauddalen. Med på turen hadde jeg en vandrestav, en kikkert og en ryggsekk med litt niste og noen andre småting som er greie å ha med seg på en fottur i fjellet.
Det var en strålende dag, med sol fra en asurblå himmel. Jeg var helt alene på stien, men følte meg langt fra ensom der jeg tuslet side om side med bekkebruset fra Mjølkedøla og suset fra den milde brisen som kom ned dalen. Noen steder på veien fikk jeg også følge av heilo og boltit, og i fjellvannene vinket ørreten selskaplig til meg med ryggfinnen. Jeg følte meg som det lykkeligste mennesket på jorda. Kan man ha det bedre?
Da jeg hadde kommet opp dalsiden, og begynte å runde Høgbrothøe hørte jeg plutselig et høyt og brumlende sukk. Jeg stoppet og kikket meg rundt, men så ingenting. Jeg tenkte at jeg måtte ha hørt feil, og ruslet forsiktig videre. Jeg var bare kommet noen skritt da det enda en gang buldret et dypt sørgmodig sukk over fjellrabbene. Jeg så meg rundt igjen, men kunne ingenting se. Mens jeg stod der kom det for tredje gang et sukk, og nå var det så kraftig at jeg nesten ble redd. Det hørtes likevel så trist ut at jeg bestemte meg for å finne ut hva det var for noe. Det virket som om det kom fra fjellet, så jeg gikk rolig og forsiktig bortover for å se hva det kunne være. Jeg gikk over en liten haug og rundet noen steiner, men så fortsatt ingenting. Da begynte plutselig bakken under meg å riste og skjelve, og jeg falt så lang jeg var på harde fjellet. Da jeg fikk summet meg og så opp, så jeg at haugen jeg hadde gått over, og steinene jeg hadde rundet ikke var annet enn foten til et kjempetroll. Foran meg i fjellsiden satt ingen ringere enn selveste Jotunkongen, konge over den norske fjellheimen.

- "Sukk...har du også kommet for å ødelegge?", sa trollet.
- "Ø..ø..ødelegge...jeg vil da ikke ødelegge noenting", fikk jeg stammet frem etter den verste forfjamselsen. "Jeg vil bare gå her oppe på fjellet og nyte livet."
- "Ja, men det er nesten det samme det", sa Jotunkongen. "I hele natt har jeg løpt rundt i fjellet og ryddet etter folk som har kommet for å nyte livet. Inne i fjellet mitt på Dovre er det lass på lass med papir, metallbokser, glasskår, appelsinskall og annet som dere mennesker har lagt igjen etter dere. Og dessverre...de siste tiårene er det blitt så mye at ikke engang jeg klarer å rekke over alt...", sa han og sukket igjen så det sang i fjellveggen.
- "Ehh...jeg har aldri tenkt på det på den måten", sa jeg forsiktig, og kom plutselig i hu Kvikklunsj-papiret jeg hadde glemt igjen på den forrige rasten min.
- "Og om så ikke det skulle være nok, så har det nå blitt så mange av dere at dere sliter ned selve fjellet! Der dere tramper frem langs malingsrutene deres har stien gravet seg så langt ned i berget at man på mils avstand kan se hvordan den ormer seg frem i terrenget. Hva kan et stakkars troll stille opp med mot slikt?"
- "Men dette er jo bare noen smale striper", protesterte jeg forsiktig. "Litt burde man da kunne tåle for at folk skal få komme seg ut og bli friske og sunne."
- "Det er lett for deg å si det", sa kongen. "Du har ikke sett landskapet her fra tidenes morgen. Tider da villreinen vandret i digre flokker over heia, tider da bamse og jerv var dagligdagse syn, tider da fjellets tinder enda kneiset mektige og uberørte over dalene...nei det var tider det. Men du har for så vidt rett. Det er ikke stiene og søppelet som er det største problemet, selv om det er veldig synlig og gjør meg til tider trist. Det som har vært mest ødeleggende er veiene og alle utbyggingene. Steder som menneskene før måtte gå i dagevis for å få oppleve er nå bare noen timers bilkjøring unna. Biler med støyende forbrenningsmotorer skremmer dyr og fugler, og ødelegger følelsen av å være for seg selv på fjellet. Fjellet er blitt for tilgjengelig., for lite og sårbart når man kan kjøre nesten allesteds...sukk!!!

Jeg visste nesten ikke hva jeg skulle si, og da Jotunkongen etter hvert hadde sunket hen i sine egne tanker igjen bestemte jeg meg for å luske videre. Ikke fullt så oppstemt, og med mange nye tanker surrende i bakhodet fortsatte jeg forbi Høgbrothøe, og fikk Sjogholstind i skue; en koloss som fra sin øverste tinde gir utsyn ut over nesten hele Jotunheimen, og store deler av det sørlige Norge. Jeg stoppet opp litt her for å ta meg noen munnfuller med fjellvann da jeg brått ble oppmerksom på en bevegelse ved noe vierkratt nede i lia. Jeg gikk nedover, og fikk øye på en diger reinsbukk. Den hadde viklet frambeina inn i en gammel teltbardun, og kunne ikke komme seg av flekken. Den gjorde ikke noe utfall eller viste noe tegn til frykt da jeg nærmet meg, men stod helt rolig og så på meg med kloke, store øyne.

- "Kunne du være så snill å fjerne denne bardunen for meg", sa den plutselig. Jeg ble jo litt forbauset over at reinen kunne prate, men tok meg fort inn igjen, og fikk etter litt plunder fjernet snora. Da bukken var fri ble den bare stående og se på meg. Jeg følte jeg måtte si noe, og spurte:
- "Hvorfor er du her helt alene? Hvor er resten av reinflokken din?"
Han kikket på meg en stund før han svarte:

- "Det er nå slik det er blitt med årene. Tidligere streifet vi i store flokker over fjellet, og det var masse mat og store områder å boltre seg på. Disse lykkelig tider tok imidlertid slutt da jernbanen kom og delte opp området vårt. Deretter kom veiene og stiene, og til slutt alle disse store oppdemmingene av elvene. Det er snart hverken beite- eller kalvingsområder igjen til oss, og da er det vel ikke så rart om flokkene blir mindre og mindre. Men det er vel lite jeg kan gjøre med dette. Snart er vi vel helt borte, og fjellheimen har blitt fattigere. Men dette må vel dere mennesker være klar over, og det må jo være trist også for dere at omgivelsene rundt dere blir mindre rik?"
- "Jo, du har vel rett i det", prøvde jeg meg, men da stod ikke bukken stille lenger, men la i vei opp Mjølkedalsbandet, og var snart borte bak ryggen. Tilbake stod jeg med enda mer å tenke på. Var virkelig ikke denne naturen jeg gikk i så fantastisk som jeg hadde hatt inntrykk av? Finnes det virkelig også slanger i dette paradiset?

Jeg ruslet i vei videre, og var snart oppe på bandet. Fra dette punktet er Mjølkedalstinden et virkelig imponerende skue, og gir begrepet tind et helt nytt innhold. Jeg trekker frem kikkerten, og kikker opp på toppen. Jeg ser først toppvarden som det så vidt er plass til på den lille flata, men like nedenfor ser jeg en bevegelse. Det sitter en mann på toppen, og skuer utover. Jeg skal så allikevel opp på toppen, og er nå glad for å treffe et menneske i fjellet etter alle dagens opplevelser. Det går en grei rute opp til toppen fra øst, og etter en liten time kunne jeg kravle meg velberget opp til varden. Mannen sitter der enda, og kikker utover fjellområdet. Han ser ut til å være i dyp transe, og bare så vidt oppmerksom på at jeg er tilstede. Jeg får en følelse av at jeg burde kjenne denne mannen, og etter enda en kikk ser jeg at det er selveste konsul Thomas J. Heftye som sitter der; turistforeningens første formann.

- "Lad oss gjøre det billig og let slik at riktig mange kan komme og se hvad det er stort og vakkert i vårt land", sa han plutselig, og et ironisk smil gled hurtig over ansiktet hans og forsvant. "Du vet, det var mottoet vårt da vi startet opp for alle disse årene siden. Hadde vi visst at vi skulle lykkes i så stor grad med dette at det kunne sette skjønnheten i fare hadde vi kanskje vært noe mindre pågående i arbeidet? Forstå meg for all del rett. Jeg er overlykkelig over dette fantastiske tilbudet vi har klart å bygge opp. Jeg lurer bare kanskje på om vi har gjort det litt for lett? Folk av i dag er så veldig annerledes enn de var i min tid. Mange av de menneskene som kommer i fjellet i dag har nesten ikke noe forhold til naturen i det hele tatt. De vil gjerne kjøre opp hit i bil, ta bilder fra parkeringsplassen og rusle en tur rundt bilen før de kjører tilbake til byen. De vil ha veier, luksushoteller, et tettpakket aktivitetstilbud, hytte med parabol og innlagt kloakk. Naturen blir en kulisse som de kan utøve sine vanlige liv i. Hvordan kan de få noe forhold til fjellet når alle sanser er fylt opp med allslags elektroniske dippedutter?"
- "Men er ikke dette bare til pass for dem", prøvde jeg meg? "Jeg mener, det er jo de som glipp av alt det som er rundt dem. De ødelegger jo ingenting..eller hva?"
- "Men skjønner du ikke at dersom de ikke får noe forhold til fjellet, vil de heller aldri forstå hva som trengs for å beskytte det. Det vil alltid være viktigere for dem å kunne kjøre helt til hytteveggen enn å bevare et område som er urørt. De har ingen forståelse for at enkelte rundt dem synes det er skjemmende, og ødeleggende for turopplevelsen, når de må gå gjennom et nettverk av kraftledninger, veier, slalåmbakker og hyttebyer, så lenge de kan ha fin utsikt fra kjøkkenvinduet sitt hver morgen. Og uten at folk får denne forståelsen og innsikten vil naturen i det lange løp tape."

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si til dette, og da konsulen ikke lenger viste tegn til å ville fortsette samtalen begynte jeg å rusle nedover igjen. Da jeg etter noen meter snudde meg for å vinke farvel var han borte.

Det var nå blitt kveld, og de siste strålene fra solen la et trolsk skjær over toppen på Store Rauddalseggi. Ved foten av fjellet lå hytta som var målet mitt, og som markerte slutten på en fantastisk dag i fjellheimen. Helt fremme så jeg at det røk fra pipa, og at det var bevegelser i et av vinduene. Da får jeg altså selskap i kveld. Da jeg snudde meg for siste gang for så se opp på Mjølkedalstinden var solen gått ned, og jeg tok meg i å lure på:

"Hvilket landskap vil morgendagens turgenerasjoner oppleve at den siste kveldsrøden kaster sitt siste skinn over?"