10 januar 2007

Tanker i natten



På en feltseng i Kongo gråter en tolvåring stille for seg selv. Ved sengeposten ligger et russisk maskingevær, en machete og noen magasiner. Dagene er uten tanker. De fylles og fortæres av vold, blod og ordrer...og frykten...hele tiden den nagende, tærende frykten. Om natten tar minnene ham igjen. Han ser bilder...fryktelige bilder! Han ser en eldre kvinne med sønderrevet skjørt og opphugget kropp. Han ser den ugjenkjennelige kroppen til en liten gutt, og en eldre jente som løper fra soldater i dødsangst. Soldatene ler. Hvem er disse menneskene? Hvor er ansiktene? Hvorfor kan han ikke se ansiktene? Alt er en tåke. Han føler sinne, angst....og sorg. Hvorfor føler han sorg? Han aner at han kjenner disse menneskene, men vil ikke vite...tør ikke vite. Med natten kommer mørket, og med mørket kommer minnene, og tårene...men aldri søvnen...aldri søvnen...

På et skittent rom i St.Petersburg lukker en middelaldrende mann døren igjen bak seg. Tilbake på fjærmadrassen ligger en naken kvinne sammenkrøket mellom uredde sengeklær. På bordet ligger noen rubler. Det vil si, hun minner om en kvinne. Under flere lag med mascara, rouge og leppestift gjemmer en sliten, femten år gammel jente på skammen sin. Luften i rommet damper av kjønn, fyll og gammel svette. Jenta gjør ingen forsøk på å dekke seg til. Hun kikker rett foran seg...ser gjennom veggen...til en annen leilighet...en tidligere leilighet. Hun ser en eldre kvinne sitte gråtende ved kaminen. Et vagt minne om en hun kalte mor vekker noe inne i henne. Hun ser nøyere på kvinnen. Hun er opphovnet i ansiktet, og full av blåmerker. Hun strekker ut hånden for å ta på henne... stryke henne. I døråpningen dukker det opp en mann... i hånden holder han en nesten tom flaske... far... navnet klinger hult og kaldt. Mannen løsner beltet, åpner buksesmekken, og kommer mot henne. En hard hånd skyter frem, og hun aner at hun snur seg og løper...
Hun våkner fra dagdrømmen med et rykk. Hun er tilbake i rommet sitt. Hun reiser seg fort og skyller ansiktet. Hun glir inn i det korte, trange skjørtet og den glorete blusen med flekker. Hun presser fort rublene inn under madrassen, tar et blikk i speilet og setter kursen mot døren. Lyden av stilletthælene henger forsvinner snart ut på gata...

På en seng av papp i Bucuresti kikker en gutt tomt ut i mørket. Han puster tungt inn i en pose. Hodet er tungt...det svømmer. Den kvalmende, drepende stanken fra kloakken forsvinner helt ut i kanten av bevisstheten hans. Sansene sløves og han kan flykte...flykte fra dagens jakt på mat, tigging, stjeling og juling. Så godt å slippe...slippe kulden, slippe sulten, slippe skammen, angsten og smerten...bare for en stund. Alt svømmer. Limet i posen fjerner sakte alle referanser. Taket om posen blir slakkere, øyelokkene blir tunge og glir sakte igjen, pusten blir mer regelmessig... i øyekroken vokser det en enslig tåre.

I den brede dobbeltsengen min kaster jeg meg urolig fra side til side. Jeg skulle nok ikke tatt det siste pizzastykket før jeg la meg, men det var nå ikke bra å la det ligge igjen heller. Jeg motarbeider hardt et surt oppstøt i halsen, og tenker på salget som begynner i morgen. Er det rett av meg å bytte den jakken jeg fikk av mor og far? Det var jo en gave, men jeg kan jo ikke fordra røde klær. Det burde de visst. Og den satt jo ikke akkurat som et skudd heller da. Jeg kan bytte til meg to bukser for den jakken der. Mor forstår det helt sikkert . Jeg trenger jo ikke den jakken en gang. De kunne jo ha tenkt seg litt bedre om! Herregud, så varmt det er under denne dyna! Dette orker jeg ikke. Jeg får stå opp og ta meg et glass vann. Æsj, nå kommer jeg til å være sliten og gretten i hele morgen...

1 kommentar:

Eikeli10 sa...

Flott tekst. Er den din?