Kviskraren

Tanker i natten

2007-01-10T22:52:00.000+01:00

På en feltseng i Kongo gråter en tolvåring stille for seg selv. Ved sengeposten ligger et russisk maskingevær, en machete og noen magasiner. Dagene er uten tanker. De fylles og fortæres av vold, blod og ordrer...og frykten...hele tiden den nagende, tærende frykten. Om natten tar minnene ham igjen. Han ser bilder...fryktelige bilder! Han ser en eldre kvinne med sønderrevet skjørt og opphugget kropp. Han ser den ugjenkjennelige kroppen til en liten gutt, og en eldre jente som løper fra soldater i dødsangst. Soldatene ler. Hvem er disse menneskene? Hvor er ansiktene? Hvorfor kan han ikke se ansiktene? Alt er en tåke. Han føler sinne, angst....og sorg. Hvorfor føler han sorg? Han aner at han kjenner disse menneskene, men vil ikke vite...tør ikke vite. Med natten kommer mørket, og med mørket kommer minnene, og tårene...men aldri søvnen...aldri søvnen...

På et skittent rom i St.Petersburg lukker en middelaldrende mann døren igjen bak seg. Tilbake på fjærmadrassen ligger en naken kvinne sammenkrøket mellom uredde sengeklær. På bordet ligger noen rubler. Det vil si, hun minner om en kvinne. Under flere lag med mascara, rouge og leppestift gjemmer en sliten, femten år gammel jente på skammen sin. Luften i rommet damper av kjønn, fyll og gammel svette. Jenta gjør ingen forsøk på å dekke seg til. Hun kikker rett foran seg...ser gjennom veggen...til en annen leilighet...en tidligere leilighet. Hun ser en eldre kvinne sitte gråtende ved kaminen. Et vagt minne om en hun kalte mor vekker noe inne i henne. Hun ser nøyere på kvinnen. Hun er opphovnet i ansiktet, og full av blåmerker. Hun strekker ut hånden for å ta på henne... stryke henne. I døråpningen dukker det opp en mann... i hånden holder han en nesten tom flaske... far... navnet klinger hult og kaldt. Mannen løsner beltet, åpner buksesmekken, og kommer mot henne. En hard hånd skyter frem, og hun aner at hun snur seg og løper...
Hun våkner fra dagdrømmen med et rykk. Hun er tilbake i rommet sitt. Hun reiser seg fort og skyller ansiktet. Hun glir inn i det korte, trange skjørtet og den glorete blusen med flekker. Hun presser fort rublene inn under madrassen, tar et blikk i speilet og setter kursen mot døren. Lyden av stilletthælene henger forsvinner snart ut på gata...

På en seng av papp i Bucuresti kikker en gutt tomt ut i mørket. Han puster tungt inn i en pose. Hodet er tungt...det svømmer. Den kvalmende, drepende stanken fra kloakken forsvinner helt ut i kanten av bevisstheten hans. Sansene sløves og han kan flykte...flykte fra dagens jakt på mat, tigging, stjeling og juling. Så godt å slippe...slippe kulden, slippe sulten, slippe skammen, angsten og smerten...bare for en stund. Alt svømmer. Limet i posen fjerner sakte alle referanser. Taket om posen blir slakkere, øyelokkene blir tunge og glir sakte igjen, pusten blir mer regelmessig... i øyekroken vokser det en enslig tåre.

I den brede dobbeltsengen min kaster jeg meg urolig fra side til side. Jeg skulle nok ikke tatt det siste pizzastykket før jeg la meg, men det var nå ikke bra å la det ligge igjen heller. Jeg motarbeider hardt et surt oppstøt i halsen, og tenker på salget som begynner i morgen. Er det rett av meg å bytte den jakken jeg fikk av mor og far? Det var jo en gave, men jeg kan jo ikke fordra røde klær. Det burde de visst. Og den satt jo ikke akkurat som et skudd heller da. Jeg kan bytte til meg to bukser for den jakken der. Mor forstår det helt sikkert . Jeg trenger jo ikke den jakken en gang. De kunne jo ha tenkt seg litt bedre om! Herregud, så varmt det er under denne dyna! Dette orker jeg ikke. Jeg får stå opp og ta meg et glass vann. Æsj, nå kommer jeg til å være sliten og gretten i hele morgen...

En sommervandring i Jotunheimen

2007-01-02T23:49:00.000+01:00

Det var i sommerferien min for noen år tilbake at jeg la ut fra Eidsbugarden ved Bygdin, med det for øyet å ta meg inn til den koselige selvbetjeningshytta Olavsbu i Rauddalen. Med på turen hadde jeg en vandrestav, en kikkert og en ryggsekk med litt niste og noen andre småting som er greie å ha med seg på en fottur i fjellet.
Det var en strålende dag, med sol fra en asurblå himmel. Jeg var helt alene på stien, men følte meg langt fra ensom der jeg tuslet side om side med bekkebruset fra Mjølkedøla og suset fra den milde brisen som kom ned dalen. Noen steder på veien fikk jeg også følge av heilo og boltit, og i fjellvannene vinket ørreten selskaplig til meg med ryggfinnen. Jeg følte meg som det lykkeligste mennesket på jorda. Kan man ha det bedre?
Da jeg hadde kommet opp dalsiden, og begynte å runde Høgbrothøe hørte jeg plutselig et høyt og brumlende sukk. Jeg stoppet og kikket meg rundt, men så ingenting. Jeg tenkte at jeg måtte ha hørt feil, og ruslet forsiktig videre. Jeg var bare kommet noen skritt da det enda en gang buldret et dypt sørgmodig sukk over fjellrabbene. Jeg så meg rundt igjen, men kunne ingenting se. Mens jeg stod der kom det for tredje gang et sukk, og nå var det så kraftig at jeg nesten ble redd. Det hørtes likevel så trist ut at jeg bestemte meg for å finne ut hva det var for noe. Det virket som om det kom fra fjellet, så jeg gikk rolig og forsiktig bortover for å se hva det kunne være. Jeg gikk over en liten haug og rundet noen steiner, men så fortsatt ingenting. Da begynte plutselig bakken under meg å riste og skjelve, og jeg falt så lang jeg var på harde fjellet. Da jeg fikk summet meg og så opp, så jeg at haugen jeg hadde gått over, og steinene jeg hadde rundet ikke var annet enn foten til et kjempetroll. Foran meg i fjellsiden satt ingen ringere enn selveste Jotunkongen, konge over den norske fjellheimen.

- "Sukk...har du også kommet for å ødelegge?", sa trollet.
- "Ø..ø..ødelegge...jeg vil da ikke ødelegge noenting", fikk jeg stammet frem etter den verste forfjamselsen. "Jeg vil bare gå her oppe på fjellet og nyte livet."
- "Ja, men det er nesten det samme det", sa Jotunkongen. "I hele natt har jeg løpt rundt i fjellet og ryddet etter folk som har kommet for å nyte livet. Inne i fjellet mitt på Dovre er det lass på lass med papir, metallbokser, glasskår, appelsinskall og annet som dere mennesker har lagt igjen etter dere. Og dessverre...de siste tiårene er det blitt så mye at ikke engang jeg klarer å rekke over alt...", sa han og sukket igjen så det sang i fjellveggen.
- "Ehh...jeg har aldri tenkt på det på den måten", sa jeg forsiktig, og kom plutselig i hu Kvikklunsj-papiret jeg hadde glemt igjen på den forrige rasten min.
- "Og om så ikke det skulle være nok, så har det nå blitt så mange av dere at dere sliter ned selve fjellet! Der dere tramper frem langs malingsrutene deres har stien gravet seg så langt ned i berget at man på mils avstand kan se hvordan den ormer seg frem i terrenget. Hva kan et stakkars troll stille opp med mot slikt?"
- "Men dette er jo bare noen smale striper", protesterte jeg forsiktig. "Litt burde man da kunne tåle for at folk skal få komme seg ut og bli friske og sunne."
- "Det er lett for deg å si det", sa kongen. "Du har ikke sett landskapet her fra tidenes morgen. Tider da villreinen vandret i digre flokker over heia, tider da bamse og jerv var dagligdagse syn, tider da fjellets tinder enda kneiset mektige og uberørte over dalene...nei det var tider det. Men du har for så vidt rett. Det er ikke stiene og søppelet som er det største problemet, selv om det er veldig synlig og gjør meg til tider trist. Det som har vært mest ødeleggende er veiene og alle utbyggingene. Steder som menneskene før måtte gå i dagevis for å få oppleve er nå bare noen timers bilkjøring unna. Biler med støyende forbrenningsmotorer skremmer dyr og fugler, og ødelegger følelsen av å være for seg selv på fjellet. Fjellet er blitt for tilgjengelig., for lite og sårbart når man kan kjøre nesten allesteds...sukk!!!

Jeg visste nesten ikke hva jeg skulle si, og da Jotunkongen etter hvert hadde sunket hen i sine egne tanker igjen bestemte jeg meg for å luske videre. Ikke fullt så oppstemt, og med mange nye tanker surrende i bakhodet fortsatte jeg forbi Høgbrothøe, og fikk Sjogholstind i skue; en koloss som fra sin øverste tinde gir utsyn ut over nesten hele Jotunheimen, og store deler av det sørlige Norge. Jeg stoppet opp litt her for å ta meg noen munnfuller med fjellvann da jeg brått ble oppmerksom på en bevegelse ved noe vierkratt nede i lia. Jeg gikk nedover, og fikk øye på en diger reinsbukk. Den hadde viklet frambeina inn i en gammel teltbardun, og kunne ikke komme seg av flekken. Den gjorde ikke noe utfall eller viste noe tegn til frykt da jeg nærmet meg, men stod helt rolig og så på meg med kloke, store øyne.

- "Kunne du være så snill å fjerne denne bardunen for meg", sa den plutselig. Jeg ble jo litt forbauset over at reinen kunne prate, men tok meg fort inn igjen, og fikk etter litt plunder fjernet snora. Da bukken var fri ble den bare stående og se på meg. Jeg følte jeg måtte si noe, og spurte:
- "Hvorfor er du her helt alene? Hvor er resten av reinflokken din?"
Han kikket på meg en stund før han svarte:

- "Det er nå slik det er blitt med årene. Tidligere streifet vi i store flokker over fjellet, og det var masse mat og store områder å boltre seg på. Disse lykkelig tider tok imidlertid slutt da jernbanen kom og delte opp området vårt. Deretter kom veiene og stiene, og til slutt alle disse store oppdemmingene av elvene. Det er snart hverken beite- eller kalvingsområder igjen til oss, og da er det vel ikke så rart om flokkene blir mindre og mindre. Men det er vel lite jeg kan gjøre med dette. Snart er vi vel helt borte, og fjellheimen har blitt fattigere. Men dette må vel dere mennesker være klar over, og det må jo være trist også for dere at omgivelsene rundt dere blir mindre rik?"
- "Jo, du har vel rett i det", prøvde jeg meg, men da stod ikke bukken stille lenger, men la i vei opp Mjølkedalsbandet, og var snart borte bak ryggen. Tilbake stod jeg med enda mer å tenke på. Var virkelig ikke denne naturen jeg gikk i så fantastisk som jeg hadde hatt inntrykk av? Finnes det virkelig også slanger i dette paradiset?

Jeg ruslet i vei videre, og var snart oppe på bandet. Fra dette punktet er Mjølkedalstinden et virkelig imponerende skue, og gir begrepet tind et helt nytt innhold. Jeg trekker frem kikkerten, og kikker opp på toppen. Jeg ser først toppvarden som det så vidt er plass til på den lille flata, men like nedenfor ser jeg en bevegelse. Det sitter en mann på toppen, og skuer utover. Jeg skal så allikevel opp på toppen, og er nå glad for å treffe et menneske i fjellet etter alle dagens opplevelser. Det går en grei rute opp til toppen fra øst, og etter en liten time kunne jeg kravle meg velberget opp til varden. Mannen sitter der enda, og kikker utover fjellområdet. Han ser ut til å være i dyp transe, og bare så vidt oppmerksom på at jeg er tilstede. Jeg får en følelse av at jeg burde kjenne denne mannen, og etter enda en kikk ser jeg at det er selveste konsul Thomas J. Heftye som sitter der; turistforeningens første formann.

- "Lad oss gjøre det billig og let slik at riktig mange kan komme og se hvad det er stort og vakkert i vårt land", sa han plutselig, og et ironisk smil gled hurtig over ansiktet hans og forsvant. "Du vet, det var mottoet vårt da vi startet opp for alle disse årene siden. Hadde vi visst at vi skulle lykkes i så stor grad med dette at det kunne sette skjønnheten i fare hadde vi kanskje vært noe mindre pågående i arbeidet? Forstå meg for all del rett. Jeg er overlykkelig over dette fantastiske tilbudet vi har klart å bygge opp. Jeg lurer bare kanskje på om vi har gjort det litt for lett? Folk av i dag er så veldig annerledes enn de var i min tid. Mange av de menneskene som kommer i fjellet i dag har nesten ikke noe forhold til naturen i det hele tatt. De vil gjerne kjøre opp hit i bil, ta bilder fra parkeringsplassen og rusle en tur rundt bilen før de kjører tilbake til byen. De vil ha veier, luksushoteller, et tettpakket aktivitetstilbud, hytte med parabol og innlagt kloakk. Naturen blir en kulisse som de kan utøve sine vanlige liv i. Hvordan kan de få noe forhold til fjellet når alle sanser er fylt opp med allslags elektroniske dippedutter?"
- "Men er ikke dette bare til pass for dem", prøvde jeg meg? "Jeg mener, det er jo de som glipp av alt det som er rundt dem. De ødelegger jo ingenting..eller hva?"
- "Men skjønner du ikke at dersom de ikke får noe forhold til fjellet, vil de heller aldri forstå hva som trengs for å beskytte det. Det vil alltid være viktigere for dem å kunne kjøre helt til hytteveggen enn å bevare et område som er urørt. De har ingen forståelse for at enkelte rundt dem synes det er skjemmende, og ødeleggende for turopplevelsen, når de må gå gjennom et nettverk av kraftledninger, veier, slalåmbakker og hyttebyer, så lenge de kan ha fin utsikt fra kjøkkenvinduet sitt hver morgen. Og uten at folk får denne forståelsen og innsikten vil naturen i det lange løp tape."

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si til dette, og da konsulen ikke lenger viste tegn til å ville fortsette samtalen begynte jeg å rusle nedover igjen. Da jeg etter noen meter snudde meg for å vinke farvel var han borte.

Det var nå blitt kveld, og de siste strålene fra solen la et trolsk skjær over toppen på Store Rauddalseggi. Ved foten av fjellet lå hytta som var målet mitt, og som markerte slutten på en fantastisk dag i fjellheimen. Helt fremme så jeg at det røk fra pipa, og at det var bevegelser i et av vinduene. Da får jeg altså selskap i kveld. Da jeg snudde meg for siste gang for så se opp på Mjølkedalstinden var solen gått ned, og jeg tok meg i å lure på:

"Hvilket landskap vil morgendagens turgenerasjoner oppleve at den siste kveldsrøden kaster sitt siste skinn over?"

Friluftsliv - terapi og mental storreingjering

2006-11-28T18:13:00.001+01:00

Endeleg var eg komen i soveposen. Etter å ha starta nede frå bygda i morgontåka hadde det vore ein lang dag til fots i heia. Fyrst gjennom rustfarga myrer og halsstarrig vierkratt opp frå elva, deretter over berg og hammar, og til slutt ned gjennom lyngheia før eg nådde furuskogen nede i den vesle fjelldalen. Her inne, kor dei tunge greinene danna eit lunt og tørt leie under treleggane, har eg no laga meg til for kvelden. Middagen er eten, og eg ligg no halvveis støtta mot fururota og kikkar inn i flammane frå bålet. Gjennom bardekket kan eg i vest sjå den siste rest av raudfarge forsvinna ned bak horisonten. Silhuetten av omgjevnadane mine vert svakare og svakare, og snart er det berre meg og bålet att. Det føles så fredfullt å liggja her åleine, langt vekke frå andre menneske. Man får tid til å tenkja tankar heilt ferdig, og ikkje minst lytta til kva ein sjølv tenkjer. Roen og fråværet av stress er påtakeleg.

Eg kryp djupare ned i posen, let att augo og legg hovudet bakover mot treet. Ahhh...for en sjelefred! Eg held augo att, og lytter. I byrjinga verker det veldig stille. Etter ei stund byrjer ein imidlertid å sortera lydane kring seg. Den mest dominerende lydane kjem frå bålet. Det piper, hveser, blafrer og smell. Det er mange årganger med kvae og harpiks, samt knusktørr ved, som no tek skapnad som flammedemonar når ein set dei tørre greinene i brann. Med tørr furu på bålet vil ein aldri kjenna seg einsam på fjelltur. Trea over meg lagar ein doven lyd idet tretoppane ristes av den stedige solgangsbrisen. Heilt svakt bakom det heile kan eg høyra klukkinga når det vesle siget frå myra nedanfor samlar opp vatn, og dannar den vesle sildrestraumen som er byrjinga på ei lang reise mot havet.

Så herleg å koma seg ut! Hovudet tømest for alle tankar som er knytta mot arbeid og ansvar. Det er berre meg og naturen. Eg dreg inn fjellufta gjennom nasen, og kjenner humuslukta frå dei mange laga med furunåler som ligg rundt meg og under meg på bakken. Det er ei kvass lukt av villmark, og når ho blandar seg med den stikkande lukta av bålrøyk merker eg at eg vert meir og meir døsig. Eg opnar augo igjen, men augelokka er tunge, og eg vert liggjande med dei halvvegs attletne, og stirra inn i flammane. No kan eg sjå dei demonane eg høyrde tidlegare. Dei dansar som galne inn ei bålet, som i eit eller anna vilt, hedensk rituale. Nokon gonger strekk dei seg, og får dei nedste greinene på trea til å krympa seg i heita. Etterpå trekk dei seg tilbake til globasen igjen for å samla krefter til neste utfall. Dei er ville, og slost om føda, som djevlar som sloss om å få fortæra dømde sjeler.

Eg ligg lenge og stirrer. Eg merker at hovudet tømes for alt, og eg tenkjer på absolutt ingenting. Alt er berre her og no, meg og bålet, meg og glørne. Snart er det berre ein stor globase att. Demonane har avslutta seremonien sin, og kviler.

Snart søv eg og...

Friluftsliv - eit møte med det ikkje-skiftande

2006-11-26T14:10:00.000+01:00

Det er ein tidleg septembermorgon oppe på fjellet. Det byrjer å verta haustleg her over tregrensa. Blåbærlyngen har mista den grøne sommarfargen, sjølv om det heng eit og anna vasstrokke bær att hist og her. Nede i dalen breiar skodda armane sine utover i sidedalane, som ein enorm innlandsis med avleggarar. Ein far og son er på veg oppetter lia. Dei er turvante, og stega går lett. Det er imidlertid tydeleg at sonen anstrengar seg for å halde tritt med faren sine lange sjumilssteg, og då dei kjem opp på ryggen seier faren at det er på tide med ein kvil. Dei vert sittjande å sjå utover, medan pusten langsamt roar seg.

Ved sida av dei på fjellryggen står det ei kjempediger steinblokk. Guten som har ikkje sagt noko på lenge, spør: "Pappa, kor gamal er denne steinen?" Faren grunnar ei stund på spørsmålet før han spør guten tilbake: "Kor langt tilbake kan du hugsa?" "Veeell...", guten trakk litt på det "...eg kan i alle fall hugsa den fyrste jula vi hadde heime hjå bestefar og bestemor. Det er ganske lenge sidan."
Faren klør seg litt i skjegget før han sier: "Dei fleste stråa og lyngen kring oss her kan nok hugsa like langt, gut." "Denne karen her derimot har nok bedre hukommelse enn som så." "Han har sett ting som hendte lenge før både eg og bestefar vart fødde." "Har dere hatt om vikingane på skulen?"
"Ja", sa guten, "det var krigarar som levde her i landet då ein berre hadde hytter å bu i, og som brukte sverd og skjold, og som rodde i kjempestore båter med dragehovud."
"Vel", sa faren, "det kan godt henda at det har sete ein viking på denne steinen her, for han er mykje eldre enn dei."
"Å", sa guten. "men kva med då dei krossfesta Jesus då?" "Det er jo fleire tusen år sidan!"
"Det er riktig, gutt." "Det er utruleg lenge sidan det hendte, men denne steinen hadde ligget her i mange tusen år allereie då." "Då menneska budde i holer og under open himmel, lenge før dei kunne skriva og rekna, og før det i det heile teke budde menneske her i landet, stod denne steinen her akkurat som han gjer no, og stirra nedetter dalen."
"Men då må denne steinen ha vore her alltid" Han må vera det eldste som finst i verda!"
"Nei", sa faren. "Steinen er nok mykje eldre enn noko menneska kan hugsa, men han vert berre ein smågut samanlikna med fjella kring oss her." " Dei er noko av det eldste som finst." "Steinen vart nok frakta hit av en kjempestor isbre for mange tusen år sidan, og vil nok liggja her heilt til det kjem ein ny isbre og fraktar han med seg vidare." "Fjella derimot er eldre enn til og med isbreen, og vil liggja her også lenge etter at steinen har forsvunne."
"Forandrar dei seg aldri då, pappa?", undra guten.
"Jo, dei endrar seg, til og med dei." "Men naturen har si eiga tid, ei som er så utrolig mykje meir tålmodig og annleis enn menneskets travle kvardag." "Naturen er ikkje tidlaus, men historielaus når menneska vil bruka sine mål og begrep opp mot han." "Fjella låg her før vi kom, og vil liggja her lenge etter at vi har drege, uendra." "Dette er denne roen og tidløysa som gjer at så mange dreg ut hit for å få ein pause frå byliv og sivilisasjon."
Guten vart sittjande ei stund og fundera over det faren hadde forklart før han brått kikker opp på faren, og seier: "Eg er svolten!" "Mamma har sikkert klar middagen no." "Skal vi gå vidare?"
"Ja", sa faren, "vi kan ikkje la maten verta kald." "Du går fyrst."

Så går dei vidare bort langs ryggen, den eine lett løpende med kjappe skritt, den andre med lange, stødige. Snart er dei ute av syne. Berre ein stor mosegrodd stein står att og ser etter dei der dei forsvinn ned i tåkeheimen.

"Du er våknet i et land der alle ting er slik de var, der bare frost og vann
forandrer landskapet gjennom hundreårene. Et land hvor ingenting av alt det
menneskeheten har tenkt eller gjort har satt spor etter seg." (DNT-årbok 1969)

Friluftsliv - å overvinna seg sjølv

2006-11-24T15:22:00.001+01:00

Eg og Helge står nede i dalen og ser opp på Raudetårnet. Vi står med solid knekk i nakken, for mellom oss og toppen er det ein 200 meter høg, stupbratt fjellvegg. Helge har prata om denne toppen i lang tid. Han er en erfaren klatrar, og har klatra mange storveggar kringom heile landet. Han pratar og pratar om korleis vi skal ta føre oss veggen, kor vi skal fylgja riss og korleis vi skal komma oss opp diederet like før toppen. Sjølv seiar eg ikkje så mykje. Eg har grua for denne turen i lang tid. Heilt sidan Helge foreslo at eg burde prøva ut ein skikkelig storvegg, og eg, som den tosken eg er, bifalla, har det sete ei vond kjensle i magen som eg ikkje er vorte kvitt. Etter kvart som helga nærma seg, og moglegheita for at dårleg vær eller sjukdom kunne redda meg sakte forsvann, har eg nesten vorte kvalm kvar gong eg tenker på det. Og no står eg her, eg har knytt på meg selen, og lyttar til dei siste instruksane frå Helge. Eg har fått overtydd han om at han skal leia alle taulengdane til toppen, og så skal eg komma etter på topptau. Med eit litt for kjekt flir tek han seg opp dei fyrste metrane, og er snart høgt oppe. Tilbake står eg og sikrar. Kaldsvetta renn nedetter ryggen min.

På Vellesetra står litle Gunnar med ei innbitt mine i andletet. Det er tredje dagen dei er på setra, i dag skal dei på langtur, og Gunnar skal vere med. Han har fått eigen sekk i år, og bærer både eigen mat, eige skift og den store termosen. Gunnar fyller sju år denne somaren, og mamma har sagt at no må han og vere med å bære noko av fellesutstyret. Gunnar er ganske stolt over dette, men også litt spent. Han hugsar så altfor godt turen dei hadde opp til fiskevatnet i fjor. Turen hadde starta så fint, og han hadde sprunge ved siden av pappa oppetter stien. Han hadde vore høgt og lågt, og hatt det helt fint. Så hadde dei kome til den lange motbakken, og mamma, pappa og Stine låg plutseleg så langt føre han i løypa. Han hadde etter kvart vorte sliten, og lei av heile turen. Han hadde furta og grete, og tvunge dei andre til å ta mange lange pausar. Til slutt hadde mamma sagt at vi nok ikkje rokk opp til fiskevatnet i dag, og at vi nok berre kunne snu. Gunnar kom tilbake til setra med ei kjensle av å ikkje ha strokke til. Dei andre sa ikkje noko, men han visste at det var han som hadde øydelagd fisketuren. No sto han med sekken på ryggen, og tenkte at dette skulle ikkje skje ei gong til.

Vi har kome til den tredje taulengda, og eg er vettskremd. Den lista eg står på må vere mindre enn ein halv centimeter bred, og under meg er det forøvrig berre 150 meter med tynn, tynn fjelluft. Eg tør ikkje sjå ned lenger, og dreg i tauet over meg for å sikra meg om at det er stramt og fast. Vi har kome til det Helge kallar cruxet, eller det vanskelegaste punktet på ruta. Eg må opp ein ganske høg kant, og gjennom nokre forbistrede fingertak med svært dårleg feste for føtene. For å gjere det heile helt uuthaldeleg er dette det mest luftige punktet på ruta. Dersom eg fell her vil eg hengja og dingla fritt under eit overheng. Eg vil aldri evna å koma meg opp igjen der sjølv, og Helge vert nøydd til å trekka meg opp att gjennom taubremsen. I det eg byrjer forseringa kjenner eg korleis suget nedanfrå veks. Føtene ristar under meg når eg åler meg oppover og bortetter veggen, eg er blank i augo og eit lite hikst unnslepp opp gjennom halsen i det eg merker korleis eg svever over evigheita. Helge må ha kjent angsta mi gjennom tauet, for nå stramar han det kraftig opp, og eg er meir enn takknemleg for at det er eit drag oppover som kan utlikna det fryktelege suget nedanfrå. Etter nokre febrilske tak bortetter er eg forbi det verste, og eg kan kjenna korleis heile kroppen skjelver etter den psykiske kraftprøva. Eg må ha ein pause og samla meg før eg tek meg opp dei siste metrane til standplass.

Mamma og pappa ligg noko foran han på stien. Dei har kome til motbakken, og Gunnar kjenner at det er tungt. Han ser bort på Stine som går ved siden av han. Han skal i alle fall ikkje vere noko dårlegare enn ho. Ho er tross alt berre to år eldre enn han. Han skal ikkje gje seg! Han kjenner at det gjer vondt i låra, og sekken kjennes vond mot skuldrene. Han seier imidlertid ikkje noko, og går det han er kar for oppetter. Heldigvis seier pappa snart at det er tid for ein pause og ein matbit. Dei har kome over halvvegs opp bakken, og Gunnar er skikkeleg trøytt. Han tek sekken av ryggen, finn fram matpakka og termosen og set seg i blåbærlyngen. Han seier ikkje så mykje. Han skal klare det!

Då har vi kome oss heilt til toppen av storveggen, men eg er ikkje noko høgare i hatten enn tidligare. Vi sit nå på eit spir kor det er plass til nøyaktig to personar. Vi har brukt slynger og karabinere for å festa oss til ein bolt som er skrudd fast på toppen, og nå har Helge byrja å prata om rapellen vi skal ta ned igjen. Eg ser ned og byrjar nesten å le, så redd er eg. Helge gjer klar rapellen, og seier at eg må gå fyrst. Eg skal berre fira meg ned til eg ser neste bolt. Der skal eg festa meg til bolten, så kjem han etter og vil gjera alt det tekniske. Eg trykkjar tauet gjennom åtteren, og held krampaktig fast i bremseknuten i høgre hand. Det er det einaste som kan stoppa meg frå å falla dersom eg misser medvitet. Angsten må lysa ut av ansiktet mitt når eg reiser meg og sakte begynner nedfarten. "Legg deg bakover!", "Len deg utover!", seier Helge. For en vanvittig situasjon. Stå på ein fjelltopp med 200 meter under seg, og lena seg bakover. Eg gjer no som han seier, og kjenner korleis tauet held meg. Eg set føtene inn i veggen, og slepp ut meir tau. Det er merkeleg kva ein kan venna seg til. No byrjar eg å verte trygg på at eg ikkje kjem til å falle. Då er faktisk dette ganske kjekt. Eg vert forbigåande nervøs igjen når eg etter kvart ikkje lenger når inn til fjellveggen med føtene, og faktisk berre heng etter tauet på vei nedetter. Dette er sinnsvakt! Eg er letta når eg kjem ned til bolten, og kan klippa meg innpå. Eg dreg tre gonger i tauet, og Helge kjem kjapt etter. Slik går det fleire taulengdar nedetter før vi endeleg står med føtene ved foten av fjellet igjen. Dei siste rapellane har eg vorte tøffare og tøffare, og på slutten prøvde eg meg på ein slags sjølvmorderisk sideveis lianemanøver. Jo nærmare bakken eg kjem jo meir pratesjuk vert eg, og når vi går nedetter dalen går glefsa i eit om kor spennande det hadde vore der og der, om kor redd eg hadde vore, og om kor glad eg hadde vore då det var over. Eg er overlykkelig over at eg har gjennomført, over at eg er overlevd og over at eg har vore med på ein så spennande tur. Tenk at eg gjorde det!

Der er toppen av bakken. Når han har kommet seg opp der seier mamma at det berre er eit kort stykke att. Gunnar kjenner at han er verkeleg sliten. Dei må ha gått i fleire timer. Sekken er litt lettare no etter at dei åt matpakka, men heile kroppen kjennes ut som om den har vore trampa på. Men der er toppen, og han skal opp! Pappa spør om han skal ta sekken, men Gunnar seier stilt at det går greit. Pappa smiler og seier at når dei kjem over den kanten så kan dei sjå vatnet. Gunnar snur seg og ser på Stine. Ho er verkeleg sliten ho med, og Gunnar kjenner seg litt kry over at han klarer seg nesten like bra som ho. No er dei oppe, og den siste biten bort til vatnet går kjempelett. Ved vatnet finn pappa fram fiskestang og slukar. Gunnar ligg imidlerid heilt stilt i graset med eit stort smil kring munnen. Han er heilt utsliten, men berre glad...for han har greidd det han ikkje klarte i fjor. Han har overvunne seg sjølv!

Friluftsliv - nærkontakt med naturen.

2006-11-22T22:51:00.000+01:00

Uværet hadde rasa heile natta. Vinden trykka teltet nesten flatt ned mot bakken, og haustregnet piska ytterduken så du nesten kunne synast synd på den. Midt på natta, da stormen tok som verst stod eg opp og pakka utstyret opp i sekken. Eg hadde slege teltet bra opp, og forankra med stein over stormmattene og bardunane, men når naturkreftene tok i som dei gjorde nå, var det imidlertid greit å førebu seg på alt. Det var faktisk ganske fascinerande å liggja god og varm i posen, og høyra korleis elementene herja på utsida. Det kom så nær innpå ein, og ein vart så mykje meir merksam på det. Eg låg lenge og lytta før eg sovna.

Om morgonen hadde vinden gjeve seg, men regnet sila fortsatt ned i ein jamn straum. Eg pakka meg godt inn i varme klede, tok på meg regntøy og støvlar, og la i veg utover myra.
Alt verkar så mykje meir levande når ein er ute i regnet. Sjølv om det er haust friskar vatnet omgjevnadene opp, og gjer fargane sterkare og konturane skarpare. Med dropane trommande på hetta og i ansiktet kjenner ein seg dessutan mykje meir som ein del av alt det ein ser rundt seg. Det er herleg!

Når eg går over den grønraude torvmosen søkk føtene nesten nedi til støvleskaftet. Snart er eg imidlertid forbi våtmarka, og nærmar meg barskogen. Det var her eg kvelden før hadde sett tiuren vagla seg høgt oppe i granbaret. Det er ingen teikn til han no lenger, så eg trykkjar på inn i skogen. Her inne er ikkje regnet så tett, og berre dropar frå greinene gjer at eg må halda hetta på vidare. Det tjukke nåledekket er mjukt, og godt å gå på. Det avslører også at det har vore andre her tidlegare i dag. Dei store hola i dekket kan berre stamma frå skogskongen sjølv. Han har ikkje hatt det travelt, for eg kan sjå fleire stadar at det er heilt opptråkka kring granleggane. Eg kan sjå korleis han har strukke hals, og ete av dei nyaste skota langt oppetter trea. Han får nyta det medan han kan. Om berre nokre uker kan snøen ha lagt seg, og då kan han trengje kvar ein munnfull om han skal klara seg gjennom vinteren.

Det går radig oppetter, og snart er eg oppe i lauvskogbeltet. Eg fylgjer eit gamalt tråkk oppetter, og går med faste og stødige skritt. Utanom klukkinga frå regnvatnet som sildrer nedetter lia, og regndropane som treffer det visne løvverket er det ikkje så mange lydar å spore. Dei fleste fuglane er dregne no, og standfuglane held seg klokeleg innomhus i dette været. Eg tek ein pust i bakken rett før eit bratt parti. Her får eg litt ly innunder ein fjellknaus som stikker seg litt fram. Eg er imidlertid ikkje åleina. Saman med meg sit det ein bukett med avblomstra fjellsildrer, samt nokre tuer med bleikgul fjellstarr. Dei ser noko forpjuska ut no seinhaustes, men likevel er det kjekt å treffa gamle kjende når ein er ute på fjelltur. Eg tek imidlertid eit hastig farvel med dei, for nå vil eg opp og få litt meir vidsyn. Det er ikkje langt no før det tynnast ut blant trærne, og eg kjem over i et gras- og lynglandskap. Her er det lettare å gå, og lufta er ikkje så tett som nede i skogen. Fjelltoppen som er målet for dagen er no heller ikkje langt unna, og etter å ha sprinta opp dei siste metrane av lia gjenstår berre litt småklyving før eg er oppe. Det vert imidlertid ikkje så lett som eg hadde trudd. Då eg var oppe på denne toppen i sommer hadde den soltørka navlelaven gitt glimrende feste for joggeskorne opp bratta. I regnværet på gummistøvlar vert imidlertid dette eit litt større sjansespel, men man ofrar da noko for utsikta. Fyllitten gjev gode tak for hendene, og når eg innimellom tek knea til hjelp så kjem eg meg då opp til slutt.

Eg set meg ned på sekken attmed toppvarden. Regnet har gått over til eit svakt yr nå, og det er deilig å sitja varm og god og skua utover dalen. Langt der nede kan eg skimta den grøne teltduken. Ellers er landskapet måla i hausttrikoloren, raudt, gult og brunt. Det verkar veldig fredelig nå, som om alt liv har gått i dvale, og spent seg i påvente av den komande vinteren. Turen min opp til toppen viste meg imidlertid at livet er tilstede overalt kring meg, rolig tilstedeværande, med kvilepuls, mens det samler krefter til det som skal skje etter vinternatta.

Eg vaknar frå filosoferinga av eiga hutring. Den gjennomblaute ulltrøya klebrar seg no kald mot ryggen min, og eg kjenner at eg har sete stille lenge nok. Eg legg ein stein til på varden før eg takkar for meg og stiltrar meg nedetter stien igjen.

Takk for denne gongen! Me sjåast...

Stillheit

2006-11-21T23:05:00.000+01:00

"Høyr, kor stilt det er!"
Korleis høyres stillheita ut? Kan ein høyra stillheit?
Eller er det fråværet av lyd som gjer at opplevinga vert så intens? Som når ein sit på ein fjelltopp ein stille vinterdag, langt frå menneske og sivilisasjon. Snøen slepp ikkje opp lyden av sildringa i bekken, ingen gras-strå eller lauvtre lear seg i den uansett ikkje-eksisterande vinden, ingen fuglesang. Bare stillhet, stillhet, stillhet...

Dersom ein er uvan med denne stemninga kan det nesten verka kvelande og klaustrofobisk. Man sit som i eit vakuum, og ein får behov for å laga lydar sjølv. "Hei!", "Hallo!" Så stoggar ein igjen og føler seg litt dum.

Ein sit gjerne ei lita stund etterpå og kjenner på denne nye erfaringa, men så er øyeblikket over. Ein spennar på seg skiene igjen, fester ryggsekken, orienterer seg, og legg deretter skisporet vidare mot neste fjelltopp.

Og stillheita vert broten av fjellskia sine monotone skjær gjennom nysnøen.

Virus

2006-11-21T22:34:00.000+01:00

Du sliter med to virus, sa legen min, og symptomene er noenlunde de samme. Du opplever en generell svekkelse i allmennhelsetilstanden. Du blir tung i hodet, og det er vanskelig å fokusere på arbeidsoppgaver. Du kan bli deppa, umotivert og ha lite overskudd. Felles for begge er det også at det ikke er noen medisinering. Man må bare ta tiden til hjelp. Begge virusene vil kroppen selv ta seg av, men det kan ta alt fra 1 uke til over et halvt år før det er helt ute av systemet. Det minst aggressive vil for det meste begrense seg til lymfesystemet ditt, lever og milt. Det andre har en tendens til å angripe hele kroppen, men det er fortrinnvis vitale organ som hodet og hjertet som er mest belastet.

Det største problemet ditt akkurat nå er at for å avhjelpe kroppen krever hvert av disse virusene to helt motsatte livsstiler. Det ene krever fullstendig ro. Ingen trening overhodet. Vær forsiktig med slag og støt. For all del ikke alkohol. Leveren trenger ro.
For å bli frisk fra det andre viruset fortere kreves imidlertid stikk motsatt aktiviteter. Engasjer deg! Tren! Ta deg en fest! Begrav deg i andre arbeidsoppgaver! Gi ikke hodet rast eller ro!

De siste ukene har altså vært strie. Men som en kjent romer en gang sa: "Hvis den er langvarig, kan den ikke være alvorlig, og hvis den er alvorlig, kan den ikke være langvarig". Alt som ikke ødelegger en gjør en sterkere, og nå kjenner jeg at jeg begynner å komme til krefter igjen. Begge virusene er på sterk tilbakegang, selv om hodet enda ikke er helt friskmeldt. Når nå det første viruset imidlertid er ute av kroppen kan jeg begynne å aktivisere meg igjen, og restituere meg fullstendig.

Snart er jeg helt frisk...

Tidevannets tyranni

2006-11-21T22:33:00.000+01:00

Månen skinner myk og mild
speiler seg og smile vil
i havblikk still.

Men mellom jord og satelitt
det fins en kraft som dynamitt.
Hvil og rast og drømmeri
kan ei forbli
i tidevannets tyranni.

Måneskiven høy og bred
styrer vannet opp og ned
frakter det fra sted til sted.

Men kan det virkelig være...
må jeg virkelig lære...

...at hjartet mitt har flo, når sinnet ditt har fjære?

H-06

En vei mellom to grinder

2006-11-21T22:29:00.000+01:00

Veien var blitt dårligere, ingen tvil om det. Hele høsten hadde løv samlet seg i hauger, og greiner lå nedblåst på kryss og tvers over veien som gikk mellom de to nabogårdene. For å komme seg frem mellom dem nå, måtte man foreta et aldri så lite hekkeløp, men man gjorde det da. Det var nemlig langt til andre folk, og gårdbrukerene var gjensidig avhengige av det de kunne bytte til seg av varer, utstyr og tjenester fra nabogarden. De brukte faktisk enhver anledning til å møtes og slå av en prat, for livet på en bygdegård kan bli ensomt.

Veien hadde opprinnelig blitt laget som en sommervei, så da høstregnet satte inn for fullt måtte ferdselen bli betraktelig redusert. De to bøndene gjorde det de kunne for å holde veien ryddig, men måtte begrense bruken til en og annen tur når det var helt nødvendig. Etter et ekstra stort regnskyll midt om høsten raste faktisk en del av veien ut, og man måtte bygge den provisorisk opp igjen med store steinblokker. Dette la nå en del begrensninger på hvor store lass man kunne ta med seg hver gang. Begge bøndene så med skepsis fremover mot vinteren. Hvordan skulle det gå når snøen la seg?

Det gikk nå lenger og lenger tid mellom hver gang de møttes, og de gode pratene de hadde hatt på sensommeren virket nå veldig langt borte. Den ene bonden hadde fått det veldig travelt med vedlikehold på gården sin, og han kunne ikke lenger bruke tid på å vedlikeholde veien. Den andre bonden visste ikke hvordan han kunne hjelpe naboen, og slet seg nå ut på å holde ved like veien alene. De så seg derfor tvunget til å stenge veien, og markerte det tydelig ved å sette opp en kraftig grind i hver ende.

Sørbonden som ikke hadde det så travelt fikk nå veldig god tid, og gikk mye å grublet og funderte. Han visste at det ville bli en hard vinter nå som de ikke lenger kunne dele på forrådet. Han savnet dessuten den gode kontakten de hadde når de møttes. Ofte var han borte og rugget på grinda, og lurte på om han burde gjøre et nytt forsøk på å fikse veien. Han visste imidlertid at han alene ikke kunne holde oppe en vintervei, og han var ganske sikker på at nordbonden ville holde grinda si stengt til han hadde bedre tid. Sørbonden trakk seg da innomhus, og satte seg heller fore å fikse forefallende arbeid på egen gård.

Og snøen la seg som et tykt teppe over veien mellom de to gårdene, og etter hvert kunne man ikke en gang se hvor den hadde snodd seg gjennom landskapet. Med tiden forsvinner den til og med ut av minnet, og man tenker ikke mer på den. Hadde den vært der i det hele tatt? Frost og kulde kan herje fælt. Grunnvollen blir ustabil av frostspreng, dekket sprekker opp, og når vårflommen kommer kan hele veipartier skylles bort. Dersom veien ikke er sterk nok blir den aldri farbar igjen.

Men sørbonden tenkte, at kanskje en gang, når vårsola nok en gang sender varme, livgivende stråler over landskapet, og dersom veien har vist seg å være værbestandig og sterk nok. Kanskje da, at nordbonden har fått ryddet opp på egen gård, og da tar seg en tur bort til grinda si, rugger litt på den, og lurer på om han skal ta seg en tur sørover til naboen for en kaffekopp, og en drøs. Da skal han i alle fall finne at grinda i sør...står åpen.

Bekkeblomen

2006-11-21T22:25:00.000+01:00

I kanten av bekken ein blome slår rot,
den er kvit, den er ung og den er ved godt mot.
Frå skya der oppe ein drope fell ned,
og treff den vesle dropen på stengelen eit sted.

”Hei, vesle drope, så fint at du kom.
Eg trong til ein ven og ein fylgjesven som
i lag med meg her i bekken kunne være
så vi saman kunne vekse, og bløme og lære”

Men skjebnen er lunefull, for tyngda den bender
og dropen vidare ned langs stengelen sender.
”Kvar skal du, min drope, kvar skal du da hen?
Eg var jo så sikker på at du ville vera min venn”

Men dropen den tynges av så mykje anna
Den kan ikkje stoppe, og nærmar seg randa
kor så mange andre vil feie den med
langt, langt av garde, ut i havet eit sted.

”Farvel, vesle blome, eg fekk ikkje feste,
og aldri venskapen vår skikkelig teste.
Min ferd går mot havet, og mykje kan skje
Eg har mykje å finna ut av, og mykje å se.”

”Farvel, vesle drope, og lykke til på ferda,
nå skiljar vi lag, du dreg ut i den store verda.
Tida vart kort, men ho gleda meg mykje.
Det er ikkje ofte ein får føla slik lykke.”

Men håpet og kjærleiken eg føler i hjarta
Vil eg klynges til lenge, og aktivt ivareta.
For kanskje vil skyene meg atter ei gåve,
som deg som ein drope på stengelen låre.
H-06

Jeg kan ikke kreve

2006-11-21T22:13:00.000+01:00

Jeg kan ikke kreve, jeg tør ikke be
Men skulle så inderlig ønske at hun kunne se.
At livet er kjærlighet, lykke og glede,
Og slett ikke mismot, tungsinn og lede.

Hva er det hun ønsker? Hva er det hun vil?
Er det vilje og mot som ikke strekker til?
Eller er det et ønske om ingen å såre.
Et ønske som vil gi henne selv mang en tåre.

Men om jeg nå bare kan være en venn,
Så er det viktig for meg å få sagt likevel.
Tenk på deg selv! Ikke gå der og vente.
I det livet du lever er det så mye å hente.

H-03